Nå har jeg omsider fått tak i ekte washitape, og slipper å løpe rundt og leke meg med "simpel" elektrikertape. For interiørverdens voldsomme interesse for tape handler jo mye om å leke, og er på en måte en oppblomstring av barndommens barnlige fascinasjon for tape. Den gangen vi surret tape både her og der, og brukte opp en halv tape på en julegave. Jepp, jeg føler absolutt at det er noen likhetstrekk å spore:-) I dag har jeg surret tape rundt det meste som går an å surre tape rundt - bare sånn i barnlig ekstase. 

Og så har jeg selvfølgelig laget en bildevegg. Jeg prøvde meg først på en bildevegg nede i stuen, men etter en stund prellet tapen av tapeten, og alle bildene lå strødd rundt. Deretter prøvde jeg oppe på det ene soverommet, på litt annet underlag, og der ser det ut som det henger. For man kan jo ikke ha washitape uten å ha bildevegg... Jeg har spedd på med litt elektrikertape innimellom for at det ikke skulle bli altfor mye prikketape liksom.

Det geniale med tape er at man slipper en million spikerhull når man lager bildevegg, og så er det enkelt å skifte ut bilder for oss som har en tendens til å gå litt lei litt fort...