Jeg står ikke spesielt høyt i kurs om dagen, etter at jeg forleden dag bokstavelig talt gravde fram et gammelt bord vi hadde i kjelleren. Det var skikkelig støvete og fælt, men svart bengalakk er solide greier, så etter noen runder med vann og såpe ble bordet slett ikke så verst.

Jeg var nemlig lei av å gnikke og gnu på glassplaten på stuebordet vi hadde, og lei av alt rotet som samlet seg i de små rommene som virket så utrolig superpraktiske den gang vi kjøpte bordet. I tillegg føltes bordet litt for stort for stuen. Ja, og så er jeg ikke så veldig begeistret for kirsebærfarget tre. Som dere skjønner så har jeg laget en liste med fine unnskyldninger til å forsvare meg med mot nordlendingen, siden nordlendingen er så fryktelig glad i dette bordet. Så begeistret er han at jeg aldri har fått lov til å male det en gang. Heldigvis for nordlendingen så skal han få kirsebærbordet ned i kjellerstuen når den er ferdig, så ingen grunn til å ta på vei. (Regner forresten med at kjellerstuen blir en aldri så liten interiørperle - med bar, flipperspill - og kirsebærfarget bord:-))

For jeg kan love at nordlendingen tok på vei da han oppdaget hva jeg hadde gjort.

- Du meine nu vel ikkje at vi ska ha det *$#*% støgge bordet i stua??? Kan ikkje nokka få stå i fred her i huset?

Men forandring fryder, kjære, og som alltid er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Nordlendingen trenger nok bare litt tilvenningstid:-) 

Nyinnkjøpt påskehare fra Nille har fått hedersplass på nybordet, og ser nesten ut som en liten vakthund der han står og passer på at nordlendingen ikke kommer og bærer bordet ned i kjelleren igjen.

(Den fine, lilla boksen kommer forresten også fra Nille. )