Etter en lang tur ute i regnet, er det godt å komme hjem til nystekte lapper. 

Nå skal ikke dette bli noen oppskriftsblogg, for all del, men disse lappene er bare så gode at jeg slenger ut en oppskrift i dag og. En oppskrift som har vært i familien i generasjoner, og som ungene mine elsker.

Men å drive med matblogging i denne familien, er nesten umulig. For her har man ikke tid til å vente på at mor får steikt opp litt. Langt mindre at det får ligge i ro på fatet så mor får knipset litt. Det er akkurat som en gjeng gribber som sirkler rundt byttet sitt. Så jeg klarte å få steikt opp seks lapper og prøvde å få tatt et stilig matbloggebilde. Men der kom det jammen meg en hånd med i bildet. (Grytekluter ble slengt på for å skjule et halvtomt fat og i et forsøk på å få det til å se noenlunde stilig ut.)

Jeg skjønner i det hele tatt ikke at det er mulig å ta delikate og flotte bilder av mat. Her må man bare løpe det remmer og tøy kan holde for å hente kameraet og fyre løs, før maten forsvinner, eller en ny hånd dukker opp i bildet... (Jeg velger jo selvfølgelig å tro at all mat blir revet vekk fordi jeg er en sånn fantastisk kokk...)

Vel, vel, her kommer omsider oppskriften:

2 egg

1 kopp sukker

2 kopper kefir

3 kopper hvetemel

1 ts natron

Egg og sukker vispes til eggedosis. Ha i vekselvis kefiren og melet. Tilsett natronen. Stekes på svak varme. Jeg pleier å steike uten smør. En spiseskje røre er nok til en lapp. Serveres med syltetøy eller sukker.

Vel bekomme!