Kreativt kaos

Vi er en sånn familie som nok er litt over gjennomsnitts glad i å være kreative. Hvilket medfører at vi konstant bor i et kreativt kaos, eller et sinnsykt rotehus om du vil. Siden kreativt kaos tross alt lyder en smule bedre, er det den betegnelsen vi liker å bruke.

Når alle familemedlemmenes kreative aktiviteter skal foregå i husets stue, som ikke er spesielt stor, da blir det lett litt kaostilstander. De fleste som kommer på besøk pleier å trøste med at det er sååå koselig å komme til et hjem der det vises at det bor personer som utfolder seg. Akkurat så naiv er jeg ikke at jeg svelger det, men det er jo hyggelig at folk tross alt er høflige da.

Og det å få lov til å utfolde seg er vel et stikkord hjemme hos oss. Så våre barn har stort sett fri tilgang til det meste av hobbymateriell. Hjemme hos oss virvler det garantert mer fjær enn i en hønsegård.



Vi har dessuten perler nok til å utstyr en middels stor sfo et helt år.



Og paljetter, glitter og stæsj nok til et helt Grand Prixsirkus.



Barna våre har hatt tilgang på sakser, nåler, lim, limpistoler og embossingpistoler fra før de kunne snakke, og for oss har det vært den naturligste ting i verden. Vi har jo tross alt et øye på de når de driver på med disse tingene, og lærer de å bruke dem med respekt.



Selvfølgelig tegner våre barn også på kopipapir, men jeg synes det viktig at de og får oppleve det å tegne på skikkelig papir og tegne med gode farger, akkurat som de får anledning til å male på ordentlig akvarellpapir med akvarellfarger innimellom. Og hvis mor har skikkelig overskudd, får de slå seg løs med stoffmaling og...



I løpet av årene har jeg lært meg å senke skuldrene, og ikke ha noen voldsomme ambisjoner i forhold til hva barna lager. Av og til slenger jeg bare masse forskjellige materialer på bordet, og så får ungene boltre seg og kreere som de vil. Vil de bruke en halv flaske glitterlim, eller en hel pose paljetter, så er det greit for meg. Det er jo prosessen som er det viktigste, eller?

I dag har toving stått på programmet. Toving er gøy uansett om man er to eller fem og et halvt. Ungene satt lenge og koste seg, og en god stund rådet det skikkelig familieidyll i heimen. Helt til ungene fant ut at det var hverken påskeegg eller kyllinger de tovet, men sprettballer. Da gjorde mor kort prosess, og sa ting som ikke egner seg på trykk....

Den ene sprettballen ble vakkert dekorert av storesøster Sara, som sydde på ørsmå perler i alle regnbuens farger. Så til slutt ble det likevel et lite påskeegg som henger til pynt på en grein i stuen. Selv om prosessen er viktig, skal man heller ikke kimse av et vellykket resultat. Storesøster var ihvertfall mektig stolt over seg selv.



For meg handler denne type aktiviteter først og fremst om å gi barna gode og positive opplevelser, og en følelse av å mestre, og slett ikke om å lage de flotteste og stiligste produktene. Nå merker jeg at et langt liv med kunst og håndverksundervisning i skole og sfo begynner å ta overhånd, så før det blir overdose av pedagogisk snikksnakk her, og før jeg framstår som en voldsomt pretensiøs mor, så tror jeg at jeg bare sier god natt, og ønsker alle sammen en strålende og kreativ uke!