Jeg hadde jo blitt enig med meg selv om ikke å dille sånn med innpakningen av julegaver i år. Litt fint papir, bånd og søte merkelapper fikk liksom holde. Det tar jo bare tre sekunder å åpne en julegave, og så blir innpakningen krøllet og kastet i den julerød søppelsekken fra BIR. Ergo er det bare tull å legge så mye arbeid ned i gavepakkingen. Det sa ihvertfall den indre stemmen min. Den fornuftige stemmen. Og jammen gikk det bra lenge, og mor pakket effektivt uten for mye dilldall.
Men så gikk det skeis. Det er alltid vanskelig å finne ut hvor det egentlig gikk galt, men plutselig var det som om det landet en liten god fe på skulderen og hvisket meg i øret: Tenk så koooselig det er med julegaver som er flott pakket inn. Det er jo så personlig, og tenk på all omtanken som ligger bak. En gave i seg selv.
Den fornuftige stemmen forsvant som dugg for solen, og plutselig var jeg på julegave-innpaknings-dillekjøret igjen, og det fløt med bånd og pynt rundt meg.
Jeg tror jeg bare lar bildene tale for seg selv...
Akk, ja, sånn kan det gå...
Ha en fin dag!
























