Jeg var skikkelig stresset da jeg skulle hente ungene i barnehagen, for minstemann slo seg fullstendig vrang i dag. Han hylte som en stukken gris, og det var nesten umulig å få på han alle klærne. Jeg måtte krampholde han mens jeg tok på dressen, i tillegg til at jeg fikk hjelp til å ta på støvlene. Luen var det umulig å få på.
På toppen av det hele hadde mor kjøpt med en haug med deilige varme fiskekaker som vi skulle ha til middag. Da lille prinsesse tok opp posen med fiskekaker for å prøvesmake, raknet imidlertid posen i andre enden, og ALLE fiskekakene lå strødd i en herlig saus av slaps og vann i garderoben. Da sa mor en rekke ting som ikke egner seg på trykk, langt mindre i en menighetsbarnehage - og jeg er sjeleglad det ikke var andre foreldre i garderoben...
Omsider fikk vi karret oss avgårde, og satt villstyringen i vognen, og jeg er sikker på at det var nummeret før jeg knakk en arm på minimonsteret der jeg prøvde å stroppe han fast mens han fektet og sparket det han var god for. Ganske ydmyket trillet vi ut porten fra barnehagen, og mor måtte tørke både svette og tårer hos seg selv. Lille monster var fremdeles uten lue i tre minus, HYLSKRIKENDE....
Jeg var sjeleglad da vi endelig nærmet oss huset, helt til jeg så ned og oppdaget at jeg FREMDELES VAR IFØRT BLÅ OVERTREKKSPOSER!! Sånne ting synes jeg er skikkelig flaut! Og hvorfor har INGEN sagt noe??? Kanskje fordi jeg så ut som jeg gikk med mord i blikket? Dermed var altså ydmykelsen total...Og vi var uten middag...
Men til slutt senket freden seg hos familien Johansen Hansen ( ingen av ungene har dobbelt etternavn, bare så det er sagt...) og mor grov fram en picnicskinke fra skapet og pitabrød fra skuffen + en boks med mais, og vi hadde oss et skikkelig herremåltid. Da mor i tillegg serverte bringebær til dessert, sto stemningen i taket.
Oh, what a day!