Pastellretro

Etter at jeg skrev et innlegg om muggesamlingen min, grov min mor (jepp, jeg har en mor som blogger...) fram denne nydelige muggen fra Figgjo, som jeg var så heldig å få overta. Jeg synes porselenet til Figgjo, som går i pastellfarger, er utrolig flott! Og jeg håper å kunne utvide samlingen ytterligere om ikke så lenge.

Imens gjør disse Figgjo-look-a-like muggene, som jeg fant på Cornella på Nesttun, nytten som stand-in. Veldig søte og veldig rimelige bidrag til muggesamlingen. 

I samme serien fins også nydelige tekopper og skåler. En liten skål til smågodtet mitt kan jo være kjekt å ha:-)

Jeg er nok ikke en sånn ihuga retrodame, med mindre det er pastellfarget. Har nok fått en overdose grønt, brunt og orange i min oppvekst på 70-tallet. Bare tanken på barnerommet broren min og jeg delte, får det til å grøsse. Tapeten hadde store grønne kløvere på hvit bunn og gardinene var knallgrønne, omtrent som sånt slim vi drev og lekte med på den tiden. Køyesengen var mørkebrun, sirlig oppredd med min mors hjemmeheklede sengetepper - oldemorsruter i brunt, grønt og orange. (Lurer på om min mor har de sengeteppene ennå?) Jeg vet at det er mange bloggedamer rundt omkring som ville elsket rommet vårt og som ville fått fullstendig hjertebank om de hadde fått tak i tapet med knallgrønn kløver, eller et skikkelig retrosengeteppe av oldemorsruter i knallfarger. Jeg får også hjertebank, men av helt andre grunner...

"Hjertebankstoffer" har jo blitt et slags begrep blant stoffavhengige bloggedamer, og jovisst kan jeg også få hjertebank av retrostoffer, men da blir det litt mer pastellretro som over her. 

Eller nye stoffer som er litt retroaktige i stilen. Da slår også hjertet mitt kollbøtte av glede.

 Så jeg sender en aldri så liten hilsen til min mor og svigermor; skulle dere komme over f.eks. et sengetøy, stoff eller duk i pastellfarger, så vet dere hvor det er velkomment og hvem som vil få kraftig hjertebank:-)

En kjole kan bli til så mangt

Denne søte kjolen fant jeg på et loppemarked, og det var det blomstrete stoffet jeg falt for.

David for sin del, falt vel mest for kjolen... Og den kunne nok sikkert gjort stor lykke til utkledning hadde ikke mor hatt andre planer.

Av kjolen ble det nemlig en liten ugleapplikasjon hvor kjolestoffet ble brukt til selve kroppen.

Og en hvor det ble brukt til vingene.

Prinsessen har fått krage og blomst i håret fra samme stoffet.

Og veldig inspirert av de flotte vimplene til Anette er jeg nå i gang med en vimpelrekke, som jeg faktisk tror jeg skal ha i stuen som en liten fargeklatt. Siden hver dag jo er en fest (kremt...) hjemme hos oss, så passer det perfekt å understreke det med noen vimpler:-)

Det gjør seg med en ramme

Dette er en fortsettelse av mor-tar godt-vare-på-små-skatter-som-ungene-har-laget. Jeg er egentlig skrekkelig dårlig til sånt. Nå har jeg bestemt meg for å ta meg selv i nakken og la barnas små kunstverk komme fram i dagens lys. Innramming er tingen. Med en gang ting kommer bak glass og ramme, så blir det liksom litt mer staselig med en gang.

Og rammer har jeg nok av. Ikke alle er like flotte, men det har jeg tenkt å gjøre noe med. Med litt maling blir de god som ny.

Jeg tok et par Ikearammer, pusset de ned, og malte med et par strøk av favorittfargen min - lys turkis. Deretter trakk jeg en papp plate med stoff fra Panduro (et sånt stoff som kjøpes på rull og som gjerne brukes som bordløper).

Så var det kunstverket da. Selv etter å ha laget en uro av perlebilder, så er haugen av perlebilder stadig stor.  Et lite perlehjerte som Sara har laget ble rammet inn, sammen med et perlesmykke. Selv om jeg fremdeles kan styre min begeistring for disse perlebildene, så blir det egentlig ikke så ille når man får det i ramme.

Og så er det stas for ungene å dekorere veggene med egne kunstverk:-) Samtidig som mor får litt bedre samvittighet. Det er jo greit å slå to fluer i en smekk:-)

Inspirert

Jeg er veldig inspirert for tiden. Faktisk så inspirert at jeg har funnet fram gammelt, ufullført prosjekt fra skapet.

Egentlig skulle det bli et omslagsskjørt i dongeri. Jeg hadde funnet en kjempefin oppskrift på et dongeriskjørt i redesign i et blad, og hev meg uti det med stor iver. Oppskriften var enkel. Man skulle bare ta tre buksebein av dongeri, klippet av sånn omtrent i knehøyde, og så sprette de opp i ene siden, for så å sy alle beina sammen med hverandre. Det skulle da bli så vidt at man kunne bruke det som omslagsskjørt.

Det burde kanskje stått noe i oppskriften om at her anbefales herrebukser med litt vidde. Dongeribuksene bør defintivt ikke smalne noe særlig nederst. Jeg endte opp med splitt fra rett over kneet og til et unevnelig sted... Et skjørt som sikkert hadde gjort stor lykke som festantrekk på Paradise hotel, men som definitivt ikke egner seg for dvaske trebarnsmødre som nærmer seg 40. Dermed havnet det innerst i skapet - i godt selskap med andre ufullførte prosjekter. Helt til i dag. Da hadde mor fått ånden over seg. Det skulle bli et redesignet, redesignet skjørt til veslesnuppa. (Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert glad...)

Skjørtet ble klippet til forhåpentligvis passe lengde og bredde. Og akkurat som på gårsdagens pute så applikerte jeg på fargerike blomster klippet ut fra stoffer og gammelt barnetøy. Sånn at det skulle bli litt mer sommerlig. I tillegg har jeg sydd navnet til Sara på skjørtet. For det første så er det både artig og dekorativt å ha navn på, og for det andre veldig praktisk siden mor har surret bort navnelappene fra Askeladden (igjen).

Hvis det er noen som lurer på hva uglen gjør på bildet, så er det bare jeg som har utviklet en voldsom forkjærlighet for disse benløse fuglene, og benytter derfor enhver høvelig anledning til å snike inn en ugle på bilder. Og her passet det egentlig ganske naturlig, og så er den laget i dag. Hvis den ligner på tidligere presenterte rosa hubroer, så skyldes det en forkjærlighet for enkelte utvalgte stoffer.

Da er det vel bare å hive seg rundt igjen, mens inspirasjonen fremdeles er der:-) Kunne forresten trengt litt ryddeinspirasjon. Den glimrer med sitt fravær...

Puter i Tildastoffer

Jeg har sydd et par puter i løpet av dagen, som jeg har planer om at skal pynte opp altanen som er under bygging. Puten over er sydd i Tildastoff, og dekorert med en gammel brikke jeg hadde liggende.

Brikken er dekorert med små blomster som jeg har klippet ut fra stoffer og klær.

Jeg er av den utålmodige typen, og unngår lukking i form av knapper og glidelås hvis jeg kan. Så her har jeg bare brukt bånd til å knytte sammen puten i nederkant. Båndene klippet jeg av en barnekjole - for jeg har jo ikke tid til å sy de heller...

Pute nr. 2 er også sydd i Tildastoff, og dekorert med en fugleapplikasjon. Og så har jeg sydd "love" like under.

Legg merke til at vi faktisk har hatt glimt av sol i Bergen dag. Det ble visst med et glimt, men jeg fikk ihvertfall foreviget det:-)

Hva skal barnet hete?

Det er vel få diskusjoner som handler så mye om ære og prestisje som navnevalg til de søte små. Etter en aldri så liten diskusjon om temaet i går, i lystig lag, så kom tanken snikende i dag; har jeg gitt meg for lett?
Burde jeg stått på krava, og brukt hardtslående argumenter som at det tross alt er JEG som har født disse barna med smerte, for å få viljen min? Sånt preller egentlig litt av på nordlendingen. Under sist fødsel satt han fordypet med Iphone, og fikk beskjed av jordmoren om at hvis han hadde tenkt å være med på fødselen så måtte han komme nå. Nordlendingen rakk akkurat å komme bort til sengen - og så var det over. Og gangen før der igjen var nordlendingen mest opptatt av de tekniske duppedittene jeg var koblet til, og surret seg fast i alle ledningene da babyen kom. Så jeg tror overhodet ikke at han oppfatter fødsel som noen strabasiøs greie. Heler litt oppskrytt....

Sara sitt navn hadde vi klart på forhånd. Det var litt verre med guttenavnet. Jeg tror vi kom på David da vi så på tv en kveld og navnet kom opp på rulleteksten. Vi syntes det var et fint navn, og så kjente vi faktisk ingen som het det. Helt til noen minnet oss om en viss en i lusekofte. Han hadde vi glemt gitt, men Tosca ser nå så søt og uskyldig ut i lusekoften sin, så det la egentlig ikke noen demper på navnevalget.

Fornavn er en ting, etternavn noe helt annet. Det er liksom her prestisjen kommer inn. Ihvertfall når foreldrene ikke har samme etternavn. Og enda verre - etternavnene er så like at det faktisk ikke går an å ha dobbelt etternavn. Man kan faktisk ikke la barnet hete Johansen Hansen. Nå klinger doble -sen etternavn heller dårlig uansett, men det kan gå. Man kan hete Larsen Hansen, eller Pettersen Johansen. Johansen Hansen eller Hansen Johansen blir bare latterlig.

Drakampen var i gang. Jeg prøvde meg med at JEG hadde det SJELDNESTE etternavnet. Ikke et spesielt hardtslående argument ettersom etternavnstoppen består av Hansen, Olsen, Johansen og Larsen - i nevnte rekkefølge. Føyelig som jeg er, så ga jeg meg til slutt. Mot et aldri så lite mellomnavn. Min datter skulle hete Sara Barbrodatter. Nordlendingen gikk med på det, og jeg var strålende fornøyd. Min far skjønte ikke helt greien, og trodde det var trykkfeil da bildet av nyfødte Sara Barbrodatter kom i avisen...

Det var først da Sara begynte i barnehage jeg fant ut at navnekombinasjonen kanskje ikke var helt heldig likevel. Jeg satt og merket klær da jeg så det - Sara BH..*fnis*.. Pyttsan, jeg het Rabarbra de 16 første årene av mitt liv, (noe som har medført at til og med den dag i dag har jeg et anstrengt forhold til rabarbra...)

Trøsten er at i dag er det vanlig med uvanlige navn, og man må ikke lengre lide seg gjennom oppveksten med diverse morsomme kallenavn fordi man har et litt spesielt navn. Skulle du forresten ha lyst til å sjekke om du har valgt riktig navn til ditt barn, så kan du klikke deg inn til festlige Pia og sjekke ut navnegeneratoren. Veldig underholdende...

Container look-a-like

Jeg ønsker meg veldig en Containerkjole. Men akkurat nå har det vært tid for fornyelse av vårgarderoben til ungene - i tillegg til at det gikk en liten slump til bunader her i uken. Så noe kjoleinnkjøp til mor må nok pent vente. 

Istedet fant jeg fram en gammel topp og et skjørt funnet på loppemarked som jeg syntes kunne minne litt om Container i stilen, og bestemte meg for å prøve å lage min egen Container look-a-like kjole.

Toppen ble klippet et stykke under bysten mens skjørtet fikk være som det var. Og takk og lov for at lykken er bedre enn forstanden noen ganger, for de to delene passet sammen som hånd i hanske. Så det var rett og slett bare til å sy toppen og skjørtet sammen, og i løpøet av et kvarter hadde jeg fått meg ny sommerkjole.

Om ikke akkurat til forveksling lik en Containerkjole, så holder det ihvertfall for meg:-)

Toppen hadde et skjønt broderi med litt bling-bling på baksiden som pyntet fint opp. Kanskje dekorerer jeg kjolen litt seinere med blonder og stæsj. Regner med jeg har noen dager på meg til å gjøre det før sommeren er her...

Ha en flott 1.mai, alle sammen!